─ Shit, så stort alt er her ute!
Det var en av de første tankene som slo Julia Maria Furebotten da hun ankom Veslefrikk B, en flytende, halvt nedsenkbar plattform med prosessanlegg og boligkvarter. Noe av det neste hun oppdaget, var at hun fint kunne bli sjøsyk.
─ Nå har jeg vennet meg til å jobbe på et flytende anlegg, så sjøsyken er under kontroll. Jeg har også vennet meg til størrelsen på min nye arbeidsplass, sier Julia, som i høst begynte som lærling som industrimekaniker i Equinor.
Julia Maria Furebotten (18) har avsluttet sin
andre periode på Veslefrikk B, og nyter fridager
hjemme i Saltdal. Foto: Sylvia Bredal/Saltenposten
─ Helt klart klassens heldigste i forhold til lærlingplass, synes hun selv, og forteller om mange gode tilbakemeldinger fra medelever.
Prosessen har krevd både hardt arbeid og engasjement. Ikke bare på skolen, men hun forteller at da hun var på intervju i Bergen like etter nyttår i år, var et av spørsmålene hva hun hadde bedrevet i fritiden.
─ Jeg hadde inntrykk av at de syntes det var spennende at jeg hadde vært med og arrangert Ungdommens Kulturmønstring i flere år i hjemkommunen min, Saltdal.
Hun husker også spørsmål om hvordan hun takler konflikter. Noe av det hun måtte ta stilling til, var hvordan hun ville håndtere det dersom en på teamet ikke gjør jobben sin.
─ Mitt svar var at jeg først ville prøve å motivere vedkommende. Dersom det ikke førte fram, ville jeg ta det opp med nærmeste leder, forteller Julia.
Og noe må hun ha gjort riktig i søkeprosessen, for hun var en av 150 heldige blant hele 1700 søkere til lærlingplass i Equinor. At hun hadde høyt snitt og kun dokumentert fravær, mener hun også gjorde sitt.
─ Jeg har jobbet hardt for dette, sier Julia.
Nå er hun hjemme i Saltdal etter sin andre periode i Nordsjøen, og får kjenne på andre sider ved denne spesielle livsstilen.
─ Jeg har selvfølgelig kjent på at jeg går glipp av noe når jeg vet at familien er samlet til bursdager og sånt mens jeg er ute på jobb. Men vi har et flott team der vi kan snakke om sånne ting. Og når jeg er hjemme kan jeg ta litt igjen, for eksempel besøke besteforeldrene mine på dagtid. Og så lærer jeg å sette ekstra stor pris på å være sammen når vi kan, sier den unge lærlingen.
Akkurat det positive arbeidsmiljøet snakker hun en god del om. For henne begynner arbeidsdagen klokka seks, hun digger å kunne drikke rolig morgenkaffe med gutta på verkstedet, før morgenmøtet begynner en time senere.
─ Da får vi utdelt våre arbeidstillatelser for dagen, og jeg følger min «fadder» ut på oppdrag.
Julia har selv ansvar for å registrere det hun gjør, slik at hun når alle kompetansemålene i læreplanen. Dette skjer i samarbeid med fadder og faglig leder på verkstedet. Noen arbeidsdager er selvsagt mer spennende enn andre.
─ En kveld ble det stans i produksjonen på grunn av lekkasje i en ventil. Vi kjørte ned anlegget, løftet ut ventilen med krana, og fraktet den til verkstedet der den måtte splittes for å finne feilen og gjøre den klar til bruk igjen. Dagen etter vanket godterier på morgenmøtet for godt utført arbeid. Det var stas, forteller Julia. At flesteparten er menn, har hun for lengst vennet seg til som eneste jente i klassen på videregående.
Av andre minneverdige dager må den vårdagen da eposten fra Equinor kom, nevnes. Julia var sammen med en venninne da mailen tikket inn, og ble bare stille da hun prøvde å ta inn over seg det hun hadde lest.
- Jeg gav først telefonen til venninna mi, deretter sprang jeg opp til mamma med den. Jeg var rett og slett litt i sjokk, og turte ikke å tro at det jeg leste, var sant. Jeg sjekket avsender mange ganger for å forsikre meg om at det ikke var kødd, smiler Julia.
Men det var det altså ikke, og hun var ikke sen om å svare positivt på tilbudet om lærlingplass.
─ Jeg var aldri i tvil, og nå håper jeg bare på fast jobb etter at lærlingtiden er over, sier en storfornøyd lærling.
