Slagordet «Det norske hus» som ble politisk lansert for snart et kvart århundre siden, handlet opprinnelig om viktige målsettinger fram mot tusenårsskiftet. Denne husmetaforen synes fortsatt å være så veletablert at vi vanskelig tar inn over oss at vårt land bare er et bitte-bitte lite rom i klodens gigantiske byggverk. Muligens med vindu i døra, men vinduet er så lite, og plassert så høyt, at vi i mange sammenhenger fortsatt ikke ser over dørstokken. Fra mitt ståsted tenker jeg spesielt på miljø - og klimadebatten. Debatten, og i stor grad politikken, preges av liten evne til å se helhet. I dette dobbeltmoralens glasshus kastes det allerede stein.
Som representant for olje - og gassnæringen i nord påberoper jeg meg retten til å bli trodd når jeg sier at bransjens målsetting er å være best i verden på reduksjon av det totale klimaavtrykk. For uansett scenario så enes man om dette: Energi - og vareetterspørselen i verden er økende. Produksjonen av olje og gass er fremdeles helt nødvendig for å imøtegå etterspørselen.
Ta disse tallene inn over deg: I dag er det 1 milliard biler i verden. I 2030 vil i aller beste fall 30 % av disse, altså om lag 300 millioner, være elbiler. Samtidig forventes en betydelig økning av verdens bilpark innen 2030. Asias økende middelklasse vil også kjøre bil. De samme menneskene vil selvfølgelig ha strøm. For 5 år siden var 1.000.000 millioner mennesker i verden uten strøm. I dag er tallet ytterligere redusert. Utviklingen går fort, og i dette bildet er det betimelig å minne om at bare 10 -15 % av verdens energi kommer fra fornybare kilder. Sol og vind står for ca 1,5 % av dette, og olje, kull og gass for 80 %.
Det selges 100 millioner fat olje per dag – og Norge står for 2 millioner av dem. Altså 2 %. Det er denne lille andelen som skal stå for den aller beste teknologi. Som skal produsere den reneste gass, og være et foregangsland på lagring av CO2.
På samme måte burde vi vært et foregangsland på plasthåndtering. Visste du at den husholdningsplasten du skyller, pakker og setter ut på veien på riktig dag, eksporteres til Tyskland? Joda, Norge kjøper seg til god samvittighet ved å sikre seg at akkurat min og din plast får plass i de tyske anleggene. Vi har råd til det. Men mengden plastsøppel som må håndteres i EU, er så stor at 2-3 av 8 millioner tonn hvert år eksporteres til utviklingsland. Helt til i fjor var det Kina som tok imot store deler av disse plastbergene, men nå er det stopp. Faktum er altså at det ikke er plass til mer plast i Tyskland. Og heller ikke i Kina, selv om de har brukt havet som avlastningsplass. Hva nå? Riktig nok har Norge igjen vært flinkest i klassen, og tatt initiativ til en avtale som sikrer at hvem som helst ikke kan eksportere plast til hvor som helst. Nå skal myndighetene godkjenne lisenser. Grønt Punkt Norge sier at vi venter på strengere regler i Indonesia, Vietnam og Malaysia, men frykter at plasten da havner i Afrika. Er det greit at verdens plastberg vokser mens vi skyller våre isbokser, plasserer dem pent ved veien, for så å sende med ut av landet?
Innføring av palmeoljediesel er et annet eksempel på manglende global tenking. Innen 2030 ønsker regjeringen at andelen biodrivstoff i Norge skal være 40 %. I fjor ble det omsatt 93 millioner palmeoljediesel i Norge. I følge Regnskogfondet førte dette til 300 000 tonn økte globale klimagassutslipp. Nå er det riktig nok vedtatt gjennom budsjettavtalen at Norge skal fase ut «biodrivstoff med høy avskogingsrisiko». Men det tok tid å relatere vår egen gode miljøsamvittighet til nedbrenning av gigantiske skogområder i Sørøst-Asia, der de voldsomme brannene fortsatt fører til enorme utslipp av klimagasser. Hvorfor? Fordi det er mer lønnsomt å gjøre plass til palmeoljeplantasjer.
Burde vi vært best i verden på dette? Burde vi hatt en nasjonal strategi som sparte regnskogen, og som så det totale klimaavtrykk fra starten av?
Videre har vi i Norge vist at det er mulig å kjøre elektrisk, selv i den kalde delen av verden. Hvorfor har vi klart det? Er det fordi vi nordmenn er mer miljøbevisste enn andre? Ingen hyler høyere enn elbileiere når den økonomiske gevinsten ved å kjøre elbil reduseres. Det handler om «what’s in it for me». Som land har vi klart det fordi vi har betalingsevne. Og ingen vet i dag hva som vil skje når batteribergene begynner å vokse. Har vi en klar strategi? Ser vi globale sammenhenger?
Da verdens første «grønne» (hybride) cruiseskip nylig la fra kai for første gang, var selv MDG skeptisk. Selv om dieselforbruket er 20% lavere enn andre skip i samme størrelse, uttalte miljøpolitikere at det totale utslippet i verden ville øke, blant annet fordi lange flyturer er nødvendig for å komme seg om bord. Imens ikler vi oss keiserens aller nyeste miljøantrekk, tar i bruk nyordene som kommer på løpende bånd: Klimaskam, flyskam …
Ansvarlig redaktør i Fri Fagbevegelse, Frode Rønning, skrev følgende på lederplass: «Fornybar energi vil komme, men ikke over natta. Kull er det store problemet. Norsk olje, og spesielt norsk gass, vil derfor være en del av overgangsløsningen. Det er etterspørselen, ikke produksjonen av olje og gass, som er problemet.»
Og her er vi ved saken kjerne. Energietterspørselen i verden er økende. Produksjonen av olje og gass er helt nødvendig for å imøtegå etterspørselen. Vi kommer ikke utenom. I dette globale handlingsrommet skal vi fortsette å ta ansvar.
La meg ta dette eksemplet til slutt:
I 2017 var Storbritannias CO2-utslipp regnet til cirka 367 millioner tonn. Det høres mye ut sammenlignet med Norges utslipp på 53 millioner tonn. Men det er likevel en reduksjon over en tredjedel på de siste 25 år. Hvis vi ser på Norges bidrag til denne reduksjonen gjennom sin markedsandel av gass, utgjør den reduserte utslipp på 27 millioner tonn i året.
Jeg representerer med stolthet en bransje som tenker og handler globalt.
