Det er interessant å legge den personrettede retorikken til Andreas Randøy, Fagansvarlig for olje i Natur og ungdom, under lupen.
I sin kronikk «Hvis disse folka styrer verden går det til helvete», publisert 28.11.18
(link ITromsø), imøtegår han min kronikk, publisert få dager tidligere. Der har han hengt seg opp i en setning blant mange, nemlig at Norge burde være det siste landet i verden som slutter med olje – og gass produksjon. «Om ikke engang verdens rikeste land skal ta noen form for ansvar for miljøet…» skriver Randøy.
La meg svare slik: Om ikke engang verdens rikeste land skal ta ansvar for en ansvarlig og fremtidsrettet petroleumsvirksomhet, der forskning og nyvinning av klimabesparende teknologi står i sentralt, hvem skal da gjøre det?
I en ideell verden, uten behov for transport av verken mennesker eller varer, uten store befolkningsgrupper allerede nå krever sin andel av velferd og teknologiske nyvinninger, og uten velferdsordninger i vårt eget land som i stor grad baserer seg på inntekter fra oljeindustrien, kunne Randøys tanker i noen grad vært forankret i virkeligheten.
Men vi er ikke der.
Vi bestrider ikke at det er nødvendig å redusere utslippene for å nå de internasjonale klimamålene. For å oppnå dette, drives kontinuerlig forskning og innovasjon. Havområdene i nord er blitt til en hovedarena hvor ny teknologi og nye positive standarder innen miljø og klima tas i bruk. Energi effektivisering, elektrifisering, lavutslippsfartøy og ikke minst karbonfangst og lagring. På alle disse viktige områdene er petroleumsaktiviteten i nord blitt et utstillingsvindu for resten av verden til etterfølgelse.
For nye utbygginger er det enda større krav og forventninger til utslippsreduksjoner. Vi snakker om høyt vitenskapelig nivå – fordi vi er et land som har ansvarlighet og økonomi til å gjennomføre det. Norske petroleumsressurser skal utvinnes på en bærekraftig måte. Ser vi verdensproduksjonen under ett, finnes det i dag åpenbare kunnskaps - og teknologigap. Norge har et ansvar for å fylle disse gapene. Forskningsdrevet innovasjon og ny teknologi er viktige stikkord.
Vi som bor her nord vil aldri tillate at den norske petroleumsaktiviteten ikke holder verdensklasse når det gjelder å ta vare naturen her nord, og samtidig være et forbilde for resten av verden innen klima og miljø.
I norsk petroleumsindustri påberoper vi oss ikke retten til å forurense. Vi påberoper oss plikten til å holde svært høy miljø– og klimastandard. Dette kan vi gjøre fordi Norge har midler til det. Miljø og klima er en selvsagt del av de politiske føringer petroleumsvirksomheten må rette seg etter. For at utvikling av ny kunnskap og ny teknologi skal være mulig, kreves det langsiktig og forutsigbar satsing. Det er det eneste vi ber om. Også i forhold til Lofoten, Vesterålen og Senja.
At effektiv produksjon av de resterende ressursene på norsk sokkel, både i nord og i sør, vil bidra til stor verdiskaping i Norge, er ikke bare et ønske fra store deler av befolkningen. Verdiskaping er blitt et folkekrav. Randøy nevner 6000 mennesker som lever at turisme i Lofoten. Kanskje et regnestykke som viser klimautslippet når flere hundre tusen turister skal fraktes med fly, båt, bobil, skuter eller rib? Hvorfor gjøre vi ikke det? Fordi alt i en moderne livsstil har en kostnad. Også oljeboring.
At ansvarlighet skal styre verden til helvete, er jeg ikke med på.
Kjell Giæver, direktør Petro Arctic.
