Midt mellom festivalnytt fra nord og tørkekrisenytt fra sør, lot Bodø Arbeiderparti sin lille bombe falle: De sier nei til konsekvensutredning av LoVeSe. Til tross for at partiet i eget program har sagt at de avventer oppdatert kunnskap i den helhetlige forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet, velger altså partiet i kystkommunen Bodø å foregripe begivenhetenes gang. Vi spør oss hvorfor det tre år før neste stortingsvalg, er for lenge å vente med konklusjon til forvaltningsplanen ferdigstilles inneværende stortingsperiode.
I sosiale media støttes dette av fylkesrådslederen og sentrale fylkespolitikere fra Nordland AP. Her frontes nei til konsekvensutredning før de – sitat fra eget partiprogram – har nok fakta på bordet til å ta stilling til om det vil være forsvarlig å åpne for en slik utredning.
Jonas Gahr Støre opptrer på sin side dempende ved tydelig å si at partiprogrammet fremdeles gjelder, og unnskylder nærmest sine partifeller i nord med at de har stor frustrasjon over manglende næringsalternativer.
Tidligere meningsmotstandere godter seg bredt – både over snuoperasjonen, og over at det viktigste argumentet synes å være «det vil uansett aldri bli noe av». Eller som Bjørnar Skjæran, leder i Nordland AP uttrykker det i sin kronikk: «Den politiske realiteten er derfor at spørsmålet er uaktuelt uansett hva Arbeiderpartiet måtte mene.» Dette er interessant retorikk. Vi registrerer at de tunge faglige argumentene uteblir når konklusjon kommer før kunnskapsinnhenting.
Med seg har de AUF som sentralt fronter «fornybarsamfunnet», og som lokalt har ledet an innad i AP og vunnet fram i flere kommune- og fylkeslag. På sin topp-10 liste har AUF som en uttalt målsetting at utvinning av olje skal avsluttes innen 2035. Samtidig lanseres «trygghet i jobb» og «trygghet i livet» som basale behov hos den nye generasjonen som skal finne sitt livsfundament.
Det er bare å slå fast: Verden utenfor Europa klarer seg utmerket uten norsk olje og gass. Vi står kun for 2 % av den totale produksjonen, og andre nasjoner står klar til å fylle vår kvote når som helst. Spørsmålet er om verden klarer seg like utmerket uten Norge som foregangsland når det gjelder ansvarlig forvaltning og sterkt miljøfokus.
«Fornybarsamfunnet» følger ingen landegrenser. Og det er et faktum at olje- og gassreservene i Norge reduseres kraftig. Havområdene utenfor Nord-Norge er derfor helt avgjørende for å opprettholde produksjonen og verdiskaping fra norsk sokkel. Om det er havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen som skal bidra til at vi fortsatt er i verdenstoppen både når det gjelder velferd, ansvarlig ressursforvaltning og miljøteknologi, kan vi ikke mene noe bastant om før etter en konsekvensutredning.
I nærmere 50 år har petroleumsnæringen vært et solid fundament i norsk økonomi, takket være nasjonal styring og kontroll. Her har vi mye å takke Arbeiderpartiet for. De bidro tidlig til å ta grep rundt forvaltning av våre oljeressurser, og uten deres framtidsperspektiv hadde vi i dag vært et langt fattigere land. Det er lett å glemme dette når sentrale beslutningstakere i samme parti nå lener seg på argumenter om at andre kystbaserte næringer også skaper viktige arbeidsplasser.
Vår generasjon er blitt «milliard-blind». I inneværende år er kontantstrømmen fra næringen på svimlende 183 milliarder kroner, og de fleste av oss tar det som en selvfølge. Gjennom vår forvaltning av nasjonens petroleumsressurser har vi skapt et av verdens rikeste land, og verdens beste land å bo i. Offentlig sektor i Norge gir arbeid til om lag 800 000 personer, og tallet er økende. I deler av Nord-Norge jobber ca 40-45 % av de sysselsatte i offentlig sektor. Oljefondet vil i flere tiår være en buffer for statsfinansene. I dag brukes kun deler av avkastningen på fondet. Dermed vil fondet også komme fremtidige generasjoner til gode.
Vi har en stolt tradisjon for solide utredninger før vi tar store beslutninger knyttet til naturressurser. Historien viser at en konsekvensutredning ikke nødvendigvis betyr oppstart. Og den betyr definitivt ikke oppstart i morgen. Snøhvit tok 23 år fra funn til drift, og Goliat kom i drift 16 år etter funn. Slike perspektiv krever politikere som tenker langsiktig og forutsigbart, og som forholder seg til egne vedtak om utredning før beslutning.
Ja, menneskeskapte klimaendringer er en av våre største utfordringer. Nettopp derfor mener vi at Norge er det siste landet i verden som burde slutte med olje- og gassproduksjon. Det er dette paradokset vi kommuniserer samtidig som vi må erkjenne at bruk av kull, olje og gass er en av de største kildene til utslipp av klimagasser.
Vi kan ikke stoppe verdens energietterspørsel. Den vokser i takt med befolkningsvekst og krav om høyere levestandard. Men vi kan sørge for at vi fortsetter i vår rolle som ledende nasjon for internasjonale miljøstandarder, som foregangsland for produksjon og utnytting av våre naturressurser med minst mulig negativt fotavtrykk. Vi har økonomi, ressurser og kompetanse til å være i verdenstoppen når det gjelder utvikling av teknologiske nyvinninger, og der skal vi fortsatt være.